Nå nærmer pappapermen seg med stormskritt. Mammaen frykter nok jeg er litt rusten, for hun bestemte seg for å sette meg på en liten prøve forrige helg.
Selv dro hun på et, sikkert velfortjent (akkurat det våger jeg ikke diskutere, jeg er ikke suicidal heller), spaopphold på Geilo med venninner. Thelma og Ellie lot hun være igjen alene med pappaen.
Hvordan gikk så det?
“Skal vi være sammen med deg hele helgen pappa? Fett!!!” Motet er enda høyt oppe. Vi snakker kanskje om overmot…
Det startet allerede fredag, vi snakker om en hel weekend her, ingen nåde. Første post på programmet var å få i Ellie og Thelma noe mat.
Mammaen hadde funnet frem hjemmelaget babymat. Men vi ble alle enige om at pølse og pasta var mye bedre.
“Kan vi ha dette hver dag pappa?”
Motet mitt slapp ikke taket da Ellie skulle legge seg heller. Med litt påfyll av kunstig morsmelk på flaske gikk leggingen som en drøm!
“Nå pappa, nå koser vi oss! Skal mamma være borte hver helg?”
Når jeg og Thelma så kunne innta et bedre pizzamåltid (riktignok klargjort av mammaen som har sine tvil om at en kan overleve på pølse og pasta) mens vi så på “Shrek”, var kvelden nesten perfekt.
“Pizza og julebrus, nå mangler vi bare lørdagsgodt på en fredag så er kvelden perfekt pappa!”
Men selvfølgelig kunne den også bli hakket bedre.
“Pappa, du er bare best!”
På dette tidspunktet var overmotet mitt på topp. Det var jo tydelig at jeg fint kunne klart å håndtere 2 barn og 1 hund helt på egenhånd.
Men alt som går opp må som kjent gå ned. Ellie var tydeligvis ikke like klar for legging som jeg trodde. Hun våknet akkurat i det Thelma skulle legge seg.
Jeg kan garantere at det å forsøke å roe ned en baby som våkner samtidig som en forsøker å legge en 3-åring er en prøvelse. Fra å være i himmelen så jeg sånn cirka 2 timer senere ut slik som dette.
Det var også cirka da jeg oppdaget at pizzaen vi etter planen skulle spise lørdag fortsatt stod i ovnen. Svartbrent pizza er neppe like næringsrikt som pasta. Akkurat det tror jeg mammaen er enig i.
Mine prøvelser var derimot ikke over. Jeg og mammaen har tidligere diskutert beste metode for å få Ellie til å sove igjen når hun våkner om natten. Mammaen mener hun bør holdes på rommet sitt for kjappest mulig å sovne igjen. Jeg på min side mener det greieste er å ta henne opp og ut i stua så hun får litt avveksling.
Klokken to om natten natt til lørdag fikk jeg god anledning til å teste ut dette. Jeg fikk også testet ut en annen hypotese jeg har. Nemlig at barn som våkner lett kan slites ut om de bare får leke litt.
Til alle andre pappaer: Dette er ikke noen god idé. Etter halvannen time var Ellie våken som et lys og lot seg ikke affektere av at pappaen såvidt klarte å holde øynene åpne.
Det var kanskje ikke helt smart av meg å skru på TV-en eller spille barnesanger når vi først var våkne, men det er jo gjennom praktiske forsøk at verden går fremover.
Ellie sovnet til slutt igjen og på den positive siden sov hun litt lengre enn normalt. Thelma våknet derimot klokken 7, som alltid på lørdager, og kort tid etter var det for meg bare å glemme det faktum at jeg knapt hadde sovet gjennom natten.
“Pappa det er lørdag! Party!!!” Klærne som henger til tørk i bakgrunnen var det ikke jeg som hang opp. Ikke tro så godt om meg. Jeg la vel egentlig ikke merke til disse i løpet av helgen intill jeg så på dette bildet nå.
Selv om jeg hadde sovet lite var det ingen grunn til ikke å utnytte lørdagen til det fulle. Og når en først er hjemme med to barn er noe av det beste en kan gjøre å dra i svømmehallen.
Få av deg klærne a Thelma! Jeg er klar for bading!”
Ikke bare ble dette en ypperlig anledning til å få vasket meg i løpet av helgen. En tur i svømmehallen er også et svært effektfullt om en vil ha en liten rolig stund når en er alene hjemme med to barn.
En halv dag med pappa var visst en påkjenning…
Lørdag ble det selvfølgelig middag igjen. Og når en først har funnet en formell for suksess ser jeg ingen grunn til å avvike fra den.
Næringsmessig inneholder pølser og pasta mye godt. Og jeg hadde til og med med en gulrotbit.
Resten av lørdagen gikk fort unna, men da det var tid for legging igjen begynte Ellie virkelig å gi uttrykk for savnet etter mammaen. Les pupp.
Jeg har mine anelser om at det å vugge 7 kilo baby i søvn i 1 time og 3 kvarter neppe er det beste for ryggen. Min var hvertfall rimelig gåen da jeg og Thelma endelig fikk satt oss ned for å se på Shrek nok en gang.
Jeg planla egentlig å ta et lite selvportrett av meg selv også lørdag kveld, men da Thelma var vel plassert under dyna sovnet jeg visst selv også. Men jeg tror Julius fint illustrerer sånn noenlunde hvordan jeg følte meg på dette tidspunktet:
Jeg skal kanskje ikke klage. Søndagen dro Thelma på kino med tante, og Ellie sov faktisk nesten hele den natten. Barna lever og jeg har ikke tatt varige mén av opplevelsen annet enn en noe sliten rygg.
Men en ting skal sies, min respekt for alenemødre og alenefedre er nå enorm. Hvordan dere klarer dette uten å slite dere fullstendig ut er over min fatteevne. Jeg bøyer meg i støvet.
Om mammaen var fornøyd når hun kom hjem? Vel hun har ikke gitt uttrykk for annet. Forhåpentligvis var ikke synet som møtte henne søndag alt for sjokkerende.
“Kommer mamma hjem i dag? Må vi rydde for det pappa?”